Bokmålsordboka
unnkomme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnkomme | unnkommer | unnkom | har unnkommet | unnkom! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnkommen + substantivunnkommet + substantiv | unnkommet + substantiv | den/det unnkomne + substantiv | unnkomne + substantiv | unnkommende |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk entkommenBetydning og bruk
komme seg vekk fra, unnslippe
Eksempel
- han unnkom fra fengselet