Bokmålsordboka
unnfange
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnfange | unnfanger | unnfanga | har unnfanga | unnfang! |
| unnfanget | har unnfanget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnfanga + substantiv | unnfanga + substantiv | den/det unnfanga + substantiv | unnfanga + substantiv | unnfangende |
| unnfanget + substantiv | unnfanget + substantiv | den/det unnfangede + substantiv | unnfangede + substantiv | |
| den/det unnfangete + substantiv | unnfangete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk empfangen ‘motta’Betydning og bruk
- bli svanger med, gi liv til
Eksempel
- hun unnfanget barnet på reisen;
- pass.: barnet ble unnfanget på reisen
- i overført betydning:
Eksempel
- da unnfanget kunstneren ideen til sitt storverk