Bokmålsordboka
unik
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| unik | unikt | unike | unike |
Opphav
gjennom fransk; fra latin ‘eneste’, av unus ‘en’Betydning og bruk
som det fins bare ett eksemplar av, enestående, sjelden
Eksempel
- et unikt tilfelle;
- en unik begavelse