Bokmålsordboka
blink 1
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en blink | blinken | blinker | blinkene |
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
- merke til å sikte eller skyte på, særlig rund flekk midt i skyteskive
Eksempel
- skyte på blink;
- treffe blinken
- merke på tre etter blinking;jamfør blinke (1
- samling av trær som er blinket (1
Eksempel
- salg av blink
Faste uttrykk
- fylle blinkeni skiskyting: treffe alle blinkene på skyteskive
- hun fylte blinken med to ekstraskudd
- midt i blinkenakkurat det en ønsker;
helt rett- gaven var midt i blinken