Bokmålsordboka
ufortrøden
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| ufortrøden | ufortrødent | ufortrødne | ufortrødne |
Opphav
etter lavtysk, av foreldet fortryde ‘gjøre eller bli ergerlig’Betydning og bruk
jevnt og trutt;
uforstyrrelig
Eksempel
- de andre så rastløst på klokka, men hun jobbet ufortrødent videre