Bokmålsordboka
tutle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tutle | tutler | tutla | har tutla | tutl!tutle! |
| tutlet | har tutlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tutla + substantiv | tutla + substantiv | den/det tutla + substantiv | tutla + substantiv | tutlende |
| tutlet + substantiv | tutlet + substantiv | den/det tutlede + substantiv | tutlede + substantiv | |
| den/det tutlete + substantiv | tutlete + substantiv | |||
Opphav
samme opprinnelse som tusleBetydning og bruk
- ikke tenke klart;røre (3, 6), rote
Eksempel
- bestefar har begynt å tutle litt
Eksempel
- far tutler med noe greier nede i kjelleren