Bokmålsordboka
turnere 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å turnere | turnerer | turnerte | har turnert | turner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| turnert + substantiv | turnert + substantiv | den/det turnerte + substantiv | turnerte + substantiv | turnerende |
Opphav
gjennom fransk, fra latin tornare ‘vende, dreie’; beslektet med tur (1 og turnus i betydning 3 jamfør norrønt turneraBetydning og bruk
- svare (på en replikk) på en viss (elegant, snedig) måte
Eksempel
- turnere replikker med stort vidd
- delta i turnering (1)
- delta i turnering (2)