Bokmålsordboka
tupp 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tupp | tuppen | tupper | tuppene |
Opphav
samme opprinnelse som topp (1 i betydning 2 på grunn av hanekammenBetydning og bruk
- ytterste, spisse eller smalnende del av noe
Eksempel
- høyhælte pumps med spiss tupp
- som etterledd i ord som
- fingertupp
- skitupp
Faste uttrykk
- på tuppene(oftest i den uoffisielle formen på tuppa);
svært oppmerksom på noe;
våken, ivrig- han var helt på tuppa av forkavelse