Bokmålsordboka
tjuagutt
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tjuagutt | tjuagutten | tjuagutter | tjuaguttene |
Opphav
kanskje av samme opprinnelse som tjuvBetydning og bruk
opprinnelig om unggutter fra Bergen: skøyerfant, røverunge