Bokmålsordboka
tilskjøte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tilskjøte | tilskjøter | tilskjøta | har tilskjøta | tilskjøt! |
| tilskjøtet | har tilskjøtet | |||
| tilskjøtte | har tilskjøtt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tilskjøta + substantiv | tilskjøta + substantiv | den/det tilskjøta + substantiv | tilskjøta + substantiv | tilskjøtende |
| tilskjøtet + substantiv | tilskjøtet + substantiv | den/det tilskjøtede + substantiv | tilskjøtede + substantiv | |
| den/det tilskjøtete + substantiv | tilskjøtete + substantiv | |||
| tilskjøtt + substantiv | tilskjøtt + substantiv | den/det tilskjøtte + substantiv | tilskjøtte + substantiv | |