Bokmålsordboka
tilbørlig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| tilbørlig | tilbørlig | tilbørlige | tilbørlige |
Opphav
gjennom dansk av; lavtysk toboren ‘være passende’Betydning og bruk
som passer seg, kreves eller er nødvendig
Eksempel
- ta tilbørlig hensyn;
- bli tilbørlig straffet;
- opptre på en tilbørlig måte