Bokmålsordboka
birkebeiner
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en birkebeiner | birkebeineren | birkebeinere | birkebeinerne |
Opphav
norrønt birkibeinn, opprinnelig ‘en som har bjørkenever om beina’Betydning og bruk
- medlem av den opprørsflokken som etter slaget på Re i 1177 tok Sverre Sigurdsson til leder;til forskjell fra bagler
- person som deltar i skirennet Birkebeinerrennet, sykkelrittet Birkebeinerrittet eller Birkebeinerløpet
Eksempel
- over 5000 birkebeinere stiller til start i årets renn