Bokmålsordboka
tiara
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tiara | tiaraen | tiaraer | tiaraene |
Opphav
senlatin; fra greskBetydning og bruk
- om eldre forhold: kjegleformet (juvelbesatt) hodepynt, særlig båret av persiske fyrster
- pavekrone, mitra