Bokmålsordboka
teodicé, teodice
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en teodice | teodiceen | teodiceer | teodiceene |
| en teodicé | |||
| teodicéen | teodicéer | teodicéene | |
Uttale
teodiseˊOpphav
fra fransk, av gresk teo- og dike ‘rettferd’; jamfør teo-Betydning og bruk
filosofisk verk (2, 2) eller lære som hevder at Gud er god og rettferdig trass i all lidelse og urett i verden