Bokmålsordboka
tendere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tendere | tenderer | tenderte | har tendert | tender! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tendert + substantiv | tendert + substantiv | den/det tenderte + substantiv | tenderte + substantiv | tenderende |
Opphav
gjennom tysk; fra latin ‘spenne, strekke’Betydning og bruk
ha en tendens til, helle til, utvikle seg i retning av
Eksempel
- partiene tenderer mot, til å tenke i mandatperioder