Bokmålsordboka
temme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å temme | temmer | temma | har temma | tem! |
| temmet | har temmet | |||
| temte | har temt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| temma + substantiv | temma + substantiv | den/det temma + substantiv | temma + substantiv | temmende |
| temmet + substantiv | temmet + substantiv | den/det temmede + substantiv | temmede + substantiv | |
| den/det temmete + substantiv | temmete + substantiv | |||
| temt + substantiv | temt + substantiv | den/det temte + substantiv | temte + substantiv | |
Opphav
norrønt temja, av tamBetydning og bruk
- gjøre lydig;
Eksempel
- temme en unghest
- styre noe slik at en kan gjøre seg nytte av det
Eksempel
- temme fossen;
- temme naturkreftene