Bokmålsordboka
tartar, tatar
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tartar | tartaren | tartarer | tartarene |
| en tatar | tataren | tatarer | tatarene |
Opphav
norrønt tattarar m flertall, opphavlig av tata, tyrkisk navn på en mongolsk folkestamme, r-en fra gresk Tartaros ‘helvete’, beslektet med taterBetydning og bruk
person som hører til visse tyrkiske folk ved Volga, på Krim og i Aserbajdsjan