Bokmålsordboka
synkope
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en synkope | synkopen | synkoper | synkopene |
Opphav
fra gresk ‘sammenslåing’, av syn- og kope ‘slag’; jamfør syn-Betydning og bruk
- i musikk: sammentrekning av et tungt og et lett taktslag slik at vekten kommer til å ligge på det lette taktslaget
- i språkvitenskap: bortfall av vokal eller stavelse inne i et ord, for eksempel i ‘by’n’ for ‘byen’;jamfør apokope