Bokmålsordboka
sturte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sturte | sturter | sturta | har sturta | sturt! |
| sturtet | har sturtet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sturta + substantiv | sturta + substantiv | den/det sturta + substantiv | sturta + substantiv | sturtende |
| sturtet + substantiv | sturtet + substantiv | den/det sturtede + substantiv | sturtede + substantiv | |
| den/det sturtete + substantiv | sturtete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som styrteBetydning og bruk
falle om, dø brått
Eksempel
- kuene sturtet på båsen;
- gå til en sturter