Bokmålsordboka
sture
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sture | sturer | stura | har stura | stur! |
| sturet | har sturet | |||
| sturte | har sturt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stura + substantiv | stura + substantiv | den/det stura + substantiv | stura + substantiv | sturende |
| sturet + substantiv | sturet + substantiv | den/det sturede + substantiv | sturede + substantiv | |
| den/det sturete + substantiv | sturete + substantiv | |||
| sturt + substantiv | sturt + substantiv | den/det sturte + substantiv | sturte + substantiv | |
Opphav
norrønt stúraBetydning og bruk
være trist, sørgmodig, vantrives
Eksempel
- gå hjemme og sture;
- blomstene sturet i det kalde været