Bokmålsordboka
strupe 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en strupe | strupen | struper | strupene |
Opphav
norrønt strúpi, strjúpiBetydning og bruk
- forreste del av halsen
- øverste del av luft- og spiserøret
Eksempel
- det kom noen rare lyder fra strupen
Faste uttrykk
- fukte/væte strupendrikke (litt)
- gå/fly i strupen pågå til angrep på
- hun gikk rett i strupen på kritikerne;
- politikerne flyr i strupen på hverandre
- kniven på strupentrussel eller krav om å utrette eller bestemme seg for noe
- han har kniven på strupen;
- hun fikk kniven på strupen;
- laget spilte med kniven på strupen;
- nå er det kniven på strupen for dem