Bokmålsordboka
ste 2, stede 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ste | ster | stedde | har stedd | ste! |
| å stede | steder | sted! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stedd + substantiv | stedd + substantiv | den/det stedde + substantiv | stedde + substantiv | steende |
| stedende | ||||
Opphav
norrønt steðja ‘få til å stå’, formen påvirket av lavtysk; samme opprinnelse som stede (1Betydning og bruk
ta i tjeneste, feste (2, 4)
Eksempel
- ste seg som gårdsgutt