Bokmålsordboka
stange
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å stange | stanger | stanga | har stanga | stang! |
| stanget | har stanget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stanga + substantiv | stanga + substantiv | den/det stanga + substantiv | stanga + substantiv | stangende |
| stanget + substantiv | stanget + substantiv | den/det stangede + substantiv | stangede + substantiv | |
| den/det stangete + substantiv | stangete + substantiv | |||
Opphav
norrønt stanga, kanskje av stangBetydning og bruk
- støte, renne hodet mot noe
Eksempel
- geitene stanger hverandre;
- bli stanget fordervet;
- stange hodet mot noe;
- stange hornene av seg – rase ut
Eksempel
- båten stanget seg gjennom isen
- i overført betydning:
Eksempel
- bilkøen stanget seg fram;
- stange hodet mot lover og paragrafer
Faste uttrykk
- stange i taketmøte en hindring for videre vekst