Bokmålsordboka
stallar, stallare
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en stallar | stallaren | stallarer | stallarene |
| en stallare | |||
Opphav
norrønt stallari, gjennom gammelengelsk; fra latin av stabulum ‘stall’Betydning og bruk
om eldre forhold: høy embetsmann ved de nordiske kongers hird, opprinnelig ansvarlig for kongens stallvesen (i Norge fram til 1299)