Bokmålsordboka
spørre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spørre | spør | spurte | har spurt | spør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spurt + substantiv | spurt + substantiv | den/det spurte + substantiv | spurte + substantiv | spørrende |
Opphav
norrønt spyrja, ‘følge spor, granske’Betydning og bruk
- vende seg til noen for å få avklart noe som er uvisst
Eksempel
- "hva gjør du?" spør han;
- hun spurte om veien;
- han har spurt om planene våre
- be om informasjon, mening, råd, tillatelse eller lignende
Eksempel
- han spør om hjelp;
- hun spurte om han kunne gå fra bordet;
- han måtte spørre sjefen om fri;
- spør du meg, er dette den beste plata noensinne
- stille spørsmål ved eksamen eller lignende
Eksempel
- han ble spurt om unionsoppløsningen til eksamen;
- læreren spør alle i leksa
Faste uttrykk
- spør ombrukt forsterkende om noe overraskende og positivt;
gjett om, du kan tro at- spør om jeg var glad da jeg fikk brevet;
- spør om han ble glad da han så hunden
- spørre nyttspørre etter nyheter
- de spurte nytt om slektninger og kjentfolk
- spørre og gravespørre mye
- ungene spurte og grov
- spørre seg forsøke informasjon om;
få greie på;
forhøre seg - spørre seg framkomme fram til et mål, et svar eller lignende ved å spørre andre
- han spurte seg fram til busstasjonen
- spørre seg selvfundere på selv;
overveie, grunne på- jeg spurte meg selv hva jeg virkelig ønsket
- spørre til rådsbe om råd eller hjelp fra noen
- hun spurte faren sin til råds
- spørre utstille mange og grundige spørsmål om noe;
forhøre- aktor spurte ut vitnet;
- da hun kom hjem, ble hun spurt ut av foreldrene