Bokmålsordboka
sprette 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprette | spretter | spretta | har spretta | sprett! |
| sprettet | har sprettet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spretta + substantiv | spretta + substantiv | den/det spretta + substantiv | spretta + substantiv | sprettende |
| sprettet + substantiv | sprettet + substantiv | den/det sprettede + substantiv | sprettede + substantiv | |
| den/det sprettete + substantiv | sprettete + substantiv | |||
Opphav
norrønt spretta, egentlig ‘få til å sprette (I)'Betydning og bruk
skjære opp, åpne
Eksempel
- sprette opp en bok;
- sprette en flaske brennevin;
- sprette ermene av en jakke