Bokmålsordboka
spotte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spotte | spotter | spotta | har spotta | spott! |
| spottet | har spottet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spotta + substantiv | spotta + substantiv | den/det spotta + substantiv | spotta + substantiv | spottende |
| spottet + substantiv | spottet + substantiv | den/det spottede + substantiv | spottede + substantiv | |
| den/det spottete + substantiv | spottete + substantiv | |||
Opphav
norrønt spotta; beslektet med spytteBetydning og bruk
- gjøre narr av, håne
Eksempel
- spotte en;
- spotte Gud
- som adjektiv og adverb i presens partisipp:
Eksempel
- et spottende smil;
- se spottende på en