Bokmålsordboka
spjære 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spjære | spjærer | spjæra | har spjæra | spjær! |
| spjæret | har spjæret | |||
| spjærte | har spjært |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spjæra + substantiv | spjæra + substantiv | den/det spjæra + substantiv | spjæra + substantiv | spjærende |
| spjæret + substantiv | spjæret + substantiv | den/det spjærede + substantiv | spjærede + substantiv | |
| den/det spjærete + substantiv | spjærete + substantiv | |||
| spjært + substantiv | spjært + substantiv | den/det spjærte + substantiv | spjærte + substantiv | |
Opphav
av norrønt spjǫrr ‘tøystrimmel’Betydning og bruk
flenge, rive i stykker
Eksempel
- spjære (opp) skjorta si;
- skyene ble spjæret av lyn