Bokmålsordboka
spjelke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spjelke | spjelker | spjelka | har spjelka | spjelk! |
| spjelket | har spjelket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spjelka + substantiv | spjelka + substantiv | den/det spjelka + substantiv | spjelka + substantiv | spjelkende |
| spjelket + substantiv | spjelket + substantiv | den/det spjelkede + substantiv | spjelkede + substantiv | |
| den/det spjelkete + substantiv | spjelkete + substantiv | |||
Opphav
norrønt spelkjaBetydning og bruk
stive av med spjelk (1)
Eksempel
- spjelke et brukket bein;
- teltstanga røk og måtte spjelkes