Bokmålsordboka
spikke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spikke | spikker | spikka | har spikka | spikk! |
| spikket | har spikket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spikka + substantiv | spikka + substantiv | den/det spikka + substantiv | spikka + substantiv | spikkende |
| spikket + substantiv | spikket + substantiv | den/det spikkede + substantiv | spikkede + substantiv | |
| den/det spikkete + substantiv | spikkete + substantiv | |||
Opphav
trolig av i dialekter spika ‘kløyve, splintre’Betydning og bruk
skjære (til) med kniv
Eksempel
- spikke på en trepinne
Faste uttrykk
- spikke fliserpirke på uvesentlige detaljer;
jamfør flisespikkeri