Bokmålsordboka
besudle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å besudle | besudler | besudla | har besudla | besudl!besudle! |
| besudlet | har besudlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| besudla + substantiv | besudla + substantiv | den/det besudla + substantiv | besudla + substantiv | besudlende |
| besudlet + substantiv | besudlet + substantiv | den/det besudlede + substantiv | besudlede + substantiv | |
| den/det besudlete + substantiv | besudlete + substantiv | |||
Uttale
besudˊleOpphav
av tysk sudeln ‘være urenslig’Betydning og bruk
gjøre uren, bringe vanry over;
Eksempel
- få sitt navn besudlet;
- besudle noens minne