Bokmålsordboka
sole
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sole | soler | sola | har sola | sol! |
| solet | har solet | |||
| solte | har solt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sola + substantiv | sola + substantiv | den/det sola + substantiv | sola + substantiv | solende |
| solet + substantiv | solet + substantiv | den/det solede + substantiv | solede + substantiv | |
| den/det solete + substantiv | solete + substantiv | |||
| solt + substantiv | solt + substantiv | den/det solte + substantiv | solte + substantiv | |
Betydning og bruk
la solstrålene treffe (en del av kroppen)
Eksempel
- ligge på plenen og sole overkroppen
Faste uttrykk
- sole seg
- være i sola og la solstrålene treffe huden (for å få brunfarge)
- ligge på stranda og sole seg;
- de badet og solte seg
- nyte andres beundring for status eller prestasjon;
vise at en er fornøyd med egen suksess- han soler seg i sin egen fortreffelighet