Bokmålsordboka
snappe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å snappe | snapper | snappa | har snappa | snapp! |
| snappet | har snappet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| snappa + substantiv | snappa + substantiv | den/det snappa + substantiv | snappa + substantiv | snappende |
| snappet + substantiv | snappet + substantiv | den/det snappede + substantiv | snappede + substantiv | |
| den/det snappete + substantiv | snappete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk og lavtysk; beslektet med norrønt snapa ‘snappe, snike etter mat’Betydning og bruk
- nappe, gripe raskt
Eksempel
- bikkja snapper smulene i lufta;
- gutten snappet veska og løp
- gispe, hive
Eksempel
- snappe etter luft
Faste uttrykk
- snappe opphøre;
fange opp