Bokmålsordboka
beskylde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å beskylde | beskylder | beskyldte | har beskyldt | beskyld! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| beskyldt + substantiv | beskyldt + substantiv | den/det beskyldte + substantiv | beskyldte + substantiv | beskyldende |
Opphav
fra tysk; av skyld (1Betydning og bruk
anklage (2, 2), påstå skyldig
Eksempel
- beskylde noen for å være noe;
- ingen kan beskylde henne for å være lat;
- bli beskyldt for underslag