Bokmålsordboka
smeise
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å smeise | smeiser | smeisa | har smeisa | smeis! |
| smeiset | har smeiset | |||
| smeiste | har smeist |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| smeisa + substantiv | smeisa + substantiv | den/det smeisa + substantiv | smeisa + substantiv | smeisende |
| smeiset + substantiv | smeiset + substantiv | den/det smeisede + substantiv | smeisede + substantiv | |
| den/det smeisete + substantiv | smeisete + substantiv | |||
| smeist + substantiv | smeist + substantiv | den/det smeiste + substantiv | smeiste + substantiv | |
Opphav
trolig fra tysk schmeissenBetydning og bruk
slå, daske, smekke
Eksempel
- smeise til en;
- smeise på hesten