Bokmålsordboka
sluntre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sluntre | sluntrer | sluntra | har sluntra | sluntr!sluntre! |
| sluntret | har sluntret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sluntra + substantiv | sluntra + substantiv | den/det sluntra + substantiv | sluntra + substantiv | sluntrende |
| sluntret + substantiv | sluntret + substantiv | den/det sluntrede + substantiv | sluntrede + substantiv | |
| den/det sluntrete + substantiv | sluntrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk eller av i dialekter slunte ‘slentre’Betydning og bruk
arbeide sent og dovent
Faste uttrykk
- sluntre unnaprøve å slippe unna å gjøre noe