Bokmålsordboka
besinne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å besinne | besinner | besinna | har besinna | besinn! |
| besinnet | har besinnet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| besinna + substantiv | besinna + substantiv | den/det besinna + substantiv | besinna + substantiv | besinnende |
| besinnet + substantiv | besinnet + substantiv | den/det besinnede + substantiv | besinnede + substantiv | |
| den/det besinnete + substantiv | besinnete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtyskFaste uttrykk
- besinne segbeherske seg;
tenke seg om- før han fikk besinnet seg, var hun ute av døra