Bokmålsordboka
slange 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slange | slanger | slanga | har slanga | slang! |
| slanget | har slanget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| slanga + substantiv | slanga + substantiv | den/det slanga + substantiv | slanga + substantiv | slangende |
| slanget + substantiv | slanget + substantiv | den/det slangede + substantiv | slangede + substantiv | |
| den/det slangete + substantiv | slangete + substantiv | |||
Opphav
av slange (1Faste uttrykk
- slange seg
- hvile seg, ligge avslappet
- jeg slanget meg på sofaen;
- han ligger og slanger seg i sola
- bevege seg i svinger;
sno seg, bukte seg- de slanget seg fram mellom stolene;
- køen slanget seg nedover veien