Bokmålsordboka
skutte
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å skutte | skutter | skutta | har skutta | skutt! |
skuttet | har skuttet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
skutta + substantiv | skutta + substantiv | den/det skutta + substantiv | skutta + substantiv | skuttende |
skuttet + substantiv | skuttet + substantiv | den/det skuttede + substantiv | skuttede + substantiv | |
den/det skuttete + substantiv | skuttete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med tysk schütteln ‘riste’Betydning og bruk
Faste uttrykk
- skutte seggjøre rykninger med skuldrene
- skutte seg sammentrykke seg sammen