Bokmålsordboka
skufle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skufle | skufler | skufla | har skufla | skufl!skufle! |
| skuflet | har skuflet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skufla + substantiv | skufla + substantiv | den/det skufla + substantiv | skufla + substantiv | skuflende |
| skuflet + substantiv | skuflet + substantiv | den/det skuflede + substantiv | skuflede + substantiv | |
| den/det skuflete + substantiv | skuflete + substantiv | |||
Opphav
lavtysk schuffelenBetydning og bruk
Eksempel
- skufle snø, kull
Eksempel
- skufle mel med hånden;
- skufle i seg maten
Faste uttrykk
- skufle til segkare til seg