Bokmålsordboka
skjøtte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjøtte | skjøtter | skjøtta | har skjøtta | skjøtt! |
| skjøttet | har skjøttet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skjøtta + substantiv | skjøtta + substantiv | den/det skjøtta + substantiv | skjøtta + substantiv | skjøttende |
| skjøttet + substantiv | skjøttet + substantiv | den/det skjøttede + substantiv | skjøttede + substantiv | |
| den/det skjøttete + substantiv | skjøttete + substantiv | |||
Opphav
av preteritum av eldre dansk skøte ‘ha omsorg for’, opprinnelig ‘ta på skjødet’Betydning og bruk
passe, ta vare på
Eksempel
- skjøtte arbeidet sitt;
- skjøtte gården godt
Faste uttrykk
- skjøtte seg selvpasse eller rå seg selv