Bokmålsordboka
skjønne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjønne | skjønner | skjønte | har skjønt | skjønn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skjønt + substantiv | skjønt + substantiv | den/det skjønte + substantiv | skjønte + substantiv | skjønnende |
Opphav
norrønt skynja; av skjønn (1Betydning og bruk
ha greie på;
forstå, innse
Eksempel
- ikke skjønne et ord;
- dette er vanskelig, skjønner du;
- skjønne at noe er på ferde
Faste uttrykk
- ikke skjønne bæretikke forstå noe som helst
- elevene skjønte ikke bæret da læreren forklarte ligninger med to ukjente;
- dette skjønner jeg ikke bæret av
- skjønne seg påha innsikt i;
forstå seg på- han skjønner seg på biler