Bokmålsordboka
skinke
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en skinke | skinken | skinker | skinkene |
| hunkjønn | ei/en skinke | skinka | ||
Opphav
fra lavtysk ‘lårbein’; beslektet med skankBetydning og bruk
lår fra bakbein av gris (eller annet dyr)
Eksempel
- henge opp skinka til speking
- som etterledd i ord som
- parmaskinke
- spekeskinke