Bokmålsordboka
skeie 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skeie | skeier | skeia | har skeia | skei! |
| skeide | har skeid | |||
| skeiet | har skeiet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skeia + substantiv | skeia + substantiv | den/det skeia + substantiv | skeia + substantiv | skeiende |
| skeid + substantiv | skeid + substantiv | den/det skeide + substantiv | skeide + substantiv | |
| skeiet + substantiv | skeiet + substantiv | den/det skeiede + substantiv | skeiede + substantiv | |
| den/det skeiete + substantiv | skeiete + substantiv | |||
Opphav
lavtysk scheiden ‘skille’Betydning og bruk
Eksempel
- bli skeiet fra jobben
- til sjøs: slutte å arbeide