Bokmålsordboka
bengel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en bengel | bengelen | bengler | benglene |
Opphav
fra lavtysk og nederlandsk ‘stokk, kjepp’, beslektet med norrønt banga; jamfør banke (2Betydning og bruk
uoppdragen og sleivete unggutt