Bokmålsordboka
skanse
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en skanse | skansen | skanser | skansene |
Opphav
gjennom lavtysk; fra italiensk av scanso ‘vern’Betydning og bruk
- befestning som består av jordvoll og skyttergrav
Eksempel
- være den siste på skansen – den siste som gir seg
- bakerste del av øverste dekk på større fartøy, akterdekk
Eksempel
- høyt på skansen i morgnen står Erling Skjalgsson fra Sole – B. Bjørnson
Faste uttrykk
- bli drevet fra skanse til skansestadig måtte gi seg, vike tilbake
- erobre en skanseogså: ha framgang, vinne terreng