Bokmålsordboka
selvplager, sjølplager
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en selvplager | selvplageren | selvplagere | selvplagerne |
| en sjølplager | sjølplageren | sjølplagere | sjølplagerne |
Betydning og bruk
person som plager seg selv fysisk eller psykisk;