Bokmålsordboka
selvovervinnelse, sjølovervinnelse
substantiv hankjønn
selvovervinning, sjølovervinning
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvovervinnelse | selvovervinnelsen | selvovervinnelser | selvovervinnelsene |
| en selvovervinning | selvovervinningen | selvovervinninger | selvovervinningene | |
| en sjølovervinnelse | sjølovervinnelsen | sjølovervinnelser | sjølovervinnelsene | |
| en sjølovervinning | sjølovervinningen | sjølovervinninger | sjølovervinningene | |
| hunkjønn | ei/en selvovervinning | selvovervinninga | selvovervinninger | selvovervinningene |
| ei/en sjølovervinning | sjølovervinninga | sjølovervinninger | sjølovervinningene | |
Betydning og bruk
det å overvinne seg selv
Eksempel
- det skulle selvovervinnelse til for å innse dette