Bokmålsordboka
selvhjulpen, sjølhjulpen
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| selvhjulpen | selvhjulpent | selvhjulpne | selvhjulpne |
| sjølhjulpen | sjølhjulpent | sjølhjulpne | sjølhjulpne |
Betydning og bruk
som greier seg selv, ikke trenger andres hjelp
Eksempel
- en selvhjulpen kar;
- en selvhjulpen stat – selvforsynt, selvberget