Bokmålsordboka
selvforsagelse, selvforsakelse, sjølforsagelse, sjølforsakelse
substantiv hankjønn
selvforsaking, sjølforsaking
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvforsagelse | selvforsagelsen | selvforsagelser | selvforsagelsene |
| en selvforsakelse | selvforsakelsen | selvforsakelser | selvforsakelsene | |
| en selvforsaking | selvforsakingen | selvforsakinger | selvforsakingene | |
| en sjølforsagelse | sjølforsagelsen | sjølforsagelser | sjølforsagelsene | |
| en sjølforsakelse | sjølforsakelsen | sjølforsakelser | sjølforsakelsene | |
| en sjølforsaking | sjølforsakingen | sjølforsakinger | sjølforsakingene | |
| hunkjønn | ei/en selvforsaking | selvforsakinga | selvforsakinger | selvforsakingene |
| ei/en sjølforsaking | sjølforsakinga | sjølforsakinger | sjølforsakingene | |
Betydning og bruk
det å gi avkall på fordeler (eller ære) for seg selv